Hunger games – Suzanne Collins
The Hunger games er den første boka i en science fiction trilogi rettet mot ”young adult” kategorien av lesere. Handlingen finner sted i et framtidig rike, Panem, bygd opp over restene av et ødelagt Amerika, og store deler av forløet finner sted i et tvungent realityspill på liv og død.
Heltinnen i serien, 16 år gamle Katniss, har sterke egenskaper – hun er sta, sterk, ansvarlig, god til å jakte og elsker søstera si over alt. Hun framstår som pen og imponerende uten at det blir gjort noe stort nummer ut av det. Vi får presentert en bakgrunnshistorie som forklarer hvorfor hun har fått noen av disse egenskapene, og som leser kjøper jeg dette. Via spennende konkurranser (delhistorier) underveis utvikles og modnes Katniss, men hun blir også skadet (fysisk og psykisk).
Collins har et godt språk, og hun benytter korte og lange setninger om hverandre som virkemiddel. Plotet introduseres raskt, og allerede i kapittel 2 forstår vi hva som kan komme til å skje med Katniss. Når det er sagt benytter Collins overraskelser i hendelsesforløpet som et virkemiddel, når du synes ting begynner å bli forutsigbart kommer det en tvist som endrer forutsetningene og leseren blir tvunget til å tenke gjennom hvilke implikasjoner dette kan få. Hun lar også hovedpersonene overraske hverandre, noe som gir mange muligheter for den videre utviklingen. Tilsvarende åpner plotet for stadig nye personer kan introduseres uten at det blir rart.
Som en parallell historie presenterer Collins to kjekke gutter som begge tydelig er interesserte i Katniss. Katniss’ noe umodne vurderinger av guttenes motiver er frustrerende for leseren, samtidig er det kanskje slik man tenker når man er 16? Spenningen om hva Katniss kommer til å gjøre i forhold til guttene er med på å holde spenningen oppe i de periodene når historien ellers kunne blitt for tam.
Historien er basert på den klassiske motsetningen mellom de slemme, rike som har makta og de fattige og undertrykte. Det kommer tydelig fram hvor maktesløs man kan være i enkelte deler av en verden samtidig som de andre lever sine liv i overflod. Collins får fram at ikke alle de som bor i hovedstaden forstår hvordan det er i de andre delene, og det hele blir en konsentrering av hvordan vi har det i dagens globale verden – noen av oss lever luksusliv og fortrenger hvor ille det er andre steder. Mot slutten stilles det også spørsmål ved om de gode faktisk er så gode, og slik får Collins fram at hun mener det kan være mange sider i en karakter.
